25. juni er en dag som mange kommer til å huske og minnes om i mange år fremover. Ikke fordi det var den dagen Anne Franks dagbok ble publisert, eller fordi Mosambik ble uavhengig fra Portugal. Nei — dagen kommer til å gå inn å våre minner som den dagen vi sluttet å vente.

Trolig kommer dagen også til å bli brukt som nok et eksempel på måten sosiale medier klarer å spre informasjon.

Ta Twitter, som jeg var innom rundt elleve-tolv-tiden torsdags kveld, da jeg så at “Michael Jackson” var en av de mer populære emnene akkurat da.

Jeg klikket meg innpå lenken som førte meg til et søk på akkurat det. Jeg fikk opp flere tusen resultat, og etter ett minutt fikk jeg en forespørsel om at jeg ikke ville oppdatere siden, da det hadde kommet ti tusen nye oppdateringer.

Jeg begynte å lese litt på hva folk skrev, og skjønte fort at noe livstruende hadde hent Michael Jackson — popkongen. Det gikk heller ikke mange minuttene før alle verdens nettaviser dekket det samme.

Som sanger presterte han gang på gang, tekster som falt i de flestes hjerter, og “moves” som drog jenter fortere enn han selv klarte å gjennomføre dansen. Han var en inspirasjonskilde for mange, men etter at han både skiftet hudfarge (like etter han sang “It doesn’t matter whether you’re black or white”) og ble anklaget pedofil (frifunnet i retten), har hans popularitet gått nedover.

Nei, 25. juni kommer nok til å gå ned som den dagen Michael Jackson døde og takket for seg, men i våre hjerter kommer han nok til å bli for evig. Takk for alt.

Hadde ikke i planene om at dette skulle bli en á la nekrolog, men what the heck. Mannen fortjener det i grunn.